På frokostbordet mitt står et sausenebb jeg har fylt med roser som ikke lenger kunne holde hodet oppe når de sto på egne ben. Med litt billedbehandling på pc'en synes jeg de ble til fine motiver. Så er det på tide å dra avgårde til tegnekurs på Atelier Verftet - ha en fin søndag!
0 Comments
Vel hjemme igjen etter noen dagers avbrekk ved Middelhavet er det tilbake til tegnebordet. Jeg planlegger en serie med akvareller og startet i dag med den første. Motivet er enkelt - en eske med malingtuber i samme farge; ultramarin. Den skal ha som tittel "Blues". Det er et ord med minst tre betydninger - både konkrete og overførte - og jeg synes det passer fint. Jeg starter ut med en ganske detaljert tegning og fortsetter med å legge inn det jeg tenkte var det viktigste i dette motivet - blåfargen. Bildet over er tatt mens malingen ennå er våt. Hvis jeg ville kunne jeg stoppet her og latt bildet bestå av mest tegning og bare litt maling. Men jeg valgte altså å male resten av bildet også. Jeg er fornøyd med dagens resultat og i morgen blir det en ny akvarelldag. Bildene er fra St. Domenikuskirken i Zadar - den er fra 900-tallet, men er bygget over en mye tidligere offerplass. Lysinnfallet fra de små gluggene skaper store og iøynefallende kontraster, og de kalkede veggene gir fine teksturer. Taket har en flott, grafisk form. Mye snadder for en som alltid leter etter gode motiver ;) Denne utsikten møtte meg da jeg kom på atelieret i går. Hver eneste dag er det mye interessant å se rundt Porsgrunnselva - mange fine stemninger som oppstår når vannet fordamper og det blir dis eller frostrøyk. Jeg liker de tunge, mørke motivene bedre enn blå, skyfri himmel. Jeg var så heldig å komme med på Telemarksutstillingen med dette maleriet i år - det er alltid gøy å komme gjennom det nåløyet en juryert utstilling er. Telemarksutstillingen er en gammel og fin tradisjon hvor profesjonelle og amatører kan levere kunstneriske arbeider på like premisser og få dem juryert av tre jurymedlemmer utenfra Telemark oppnevnt av Skien Kunstforening. Utstillingen vises 4 steder i fylket og starter i år på Rjukan hvor det er åpning lørdag 19. oktober. Siden vises den i Kragerø og Vrådal for så å avsluttes i Skien etter jul. Som så mye annen virksomhet innen kulturlivet drives Telemarksutstillingen av frivillige ildsjeler. Jo flere som sender inn arbeider og jo flere som besøker utstillingene jo sterkere står denne verdifulle institusjonen. Innleveringsfrist til neste års utstilling er i august 2014 - følg med i avisene for nærmere dato for innsendelse. Høsten er også en fin tid. For meg er den er litt mer krevende å like enn de varme årstidene, men etter den lange, fine sommeren vi har hatt i år er det lettere å gå vinteren i møte. Med varmen fra sommeren i ryggen kjenner jeg at jeg kan sette pris på de kjølige nettene og de fuktige, grå morgenene. Høstens palett er både dempet og briljant; grønnfargene misten kraften sin mens bladene på trærne kan får kraftige sjatteringer i rødt, gult og orange. Hvilke farger som snakker til oss er veldig individuelt. Selv er jeg veldig glad i det grågule landskapet vi ser senere på høsten, og selv om jeg gleder meg stort over rødfargene i villvinen over er det skjelden jeg velger disse fargene når jeg skal male et maleri. For andre er det de varme fargene i høsten som tiltaler mest. Heldigvis kan vi med en relativt begrenset mengde maletuber i malekassa vår finne frem til akkurat de fargene som betyr noe for oss! På vei til hytta i Morgedal i går hadde jeg god tid. Tid til å kjøre sakte og ta inn landskapet omkring meg, og tid til å stanse hver gang jeg hadde lyst. Ofte ser jeg spennende saker jeg har lyst til å stoppe og dvele ved og utforske, men bare skjelden tillater omstendighetene det. . Det er alltid mye interessant langs riksveien. I går var det alle vognene med selvbetjening som fanget oppmerksomheten min. De er så fine å se der de står skeive og upretensiøse med håndskrevne skilt og forteller om et ujålete samfunn basert på tillit. Tillit til at folk ikke tar varer uten å betale for seg og tillit til at ikke andre kommer og forsyner seg av pengene andre har lagt igjen. Jeg blir ordentlig glad når jeg ser at denne gamle, fine tradisjonen fortsatt lever i beste velgående. På Gvarv ligger det en gårdsbutikk langs veien hvor jeg alltid stopper hvis jeg kan. I tillegg til godt utvalg av frukt, grønnsaker, safter og syltetøy har de bygget eget steinovnsbakeri hvor de også har cafe. Jeg blir så rent utrolig fornøyd og glad når jeg har handlet varer av god, norsk kvalitet og jeg får med meg en handlepose sånn som den på bildet under. For ikke å snakke om hvor stas det er å komme på hytta og ta seg en brødskive på verandatrappa av det deilige brødet med et glass lokalprodusert eplemost til, og så en fersk kanelbolle til kaffen - skal si det smakte! Jeg skulle gjerne meditert fast eller gjort øvelser i mindfulness. Det er jo så bra. Det er bare så vanskelig å få gjort det. Det er lett å merke behovet for å trekke seg tilbake og gå litt innover i seg selv. Den jevne pågangen av inntrykk - fra radio, tv, facebook, mobil, aviser, reklame osv - tar på. Ofte er det likevel lettere å holde det gående i et jevnt sig enn å ta pause fra strømmen. Som alternativ til meditasjon synes jeg det er lettere å sette seg til rette i en god stol med en kopp kaffe og gjøre ingenting. Det er ganske rart å kjenne på hvor stor forskjell det er å sette seg ned uten å gjøre noe i forhold til å sette seg ned og se på tv. Det er godt med et avbrekk; å sitte litt og bare kjenne på hvordan det er å være i livet. Å være menneske på jorda. Å senke skuldrene og la pusten flyte fritt. Merkelig annerledes enn hvordan livet oppleves når man er opptatt med noe. Som billedskaper sitter jeg mye og studerer arbeidet jeg holder på med. Setter meg godt til rette og kan sitte der og bare synke inn i bildet lenge, lenge. Jeg er helt avhengig av denne fordypelsen i arbeidet med maleri og tegning. Disse stundene i ro gir rom for at nye tanker og ideer kan tre frem. Sammen med turer i naturen, arbeid i hagen og opplevelser i hverdagen utgjør dette mye av grunnlaget for det skapende arbeidet jeg driver med. I dagens avis leser jeg at Humanetisk Forbund har plassert Tenkebenker i Skien, Bø og Notodden. For et godt tiltak! På benken står det: "Alle har godt av å skru ned tempoet av og til. For tanken vokser der det er plass, og modnes der det er tid." Det er fint sagt. Så deilig det er når noen dytter oss litt i denne retningen, mens mye annet rundt oss påvirker oss i retning av mer kommersialisme, forbruk og konkurranse. GI PLASS TIL TANKEN Overskriften på denne posten - Gi plass til tanken - er ukens tema fra Human-Etisk Forbund. De har i den forbindelse flere arrangementer i Telemark hvor de fokuserer på den gode samtalen og utforsker temaer som "Hva gir livet mening? Hvor kommer moralen fra? Hva er frihet og rettferdighet? Hva vil det si å være menneske?" Jeg er glad for at noen setter dette på dagsorden. Når det kommer til hva vi oppfatter som vakkert kan ofte det som ikke er perfekt være vel så tiltalende som det perfekte. Ufullkommenheten i gamle ting preget av levd liv berører oss på en måte som ikke nye, masseproduserte ting gjør. I bildet under ligger mye av sjarmen i de slitte overflatene; den blå døra med rustfargede spikerhull og grønne fuktmerker, og murpussen som flasser av veggen. I det uperfekte finnes fine motiver. Det er lett å godta det uperfekte - ja, til og med synes det er fint - når vi ser det i butikken til Home&Cottage, hvor mange av tingene er hamret og banket for å gi dem slitasjens skjønnhet. Det er vanskeligere å vise frem våre egne skrammer og sår og tenke at de gjør oss menneskelig vakre. "Det perfekte finnes bare som idé i hodene våre," sier filmskaperen Syd Field, "ikke i virkeligheten." Ofte har vi en tanke om at alt ved oss må være perfekt; livet vårt, hvordan vi er kledd, inntrykket vi gir av oss selv, fortsetter han videre. Men det sier jo egentlig ingen ting om det som er sant om oss selv; dette er bare å presentere et bilde av det vi vil at andre skal se. I den østlige tradisjonen sier man at vi er perfekte akkurat sånn som vi er. Eller sagt på en annen måte; at vi er perfekte i vår imperfeksjon. Disse ideene finner vi igjen i vår egen vestlige tradisjon. Både blandt de greske filosofer og i kristendommen finner vi tanker om at alt som finnes har iboende verdi i seg selv - "perfekt" eller ikke. En stein er verdifull fordi den finnes, ikke fordi den er noe spesielt eller kan brukes til noe av menneskene. Dette betyr at grus også er verdifullt, ikke bare diamanter. Og det er det jo lett å være enig i. En nedstøvet flaske i en gammel kasse og litt dagslys inn kjøkkenvinduet - motiver presenterer seg selv overalt og aller mest når man ikke planlegger det for mye. Naturen er en evig kilde til glede, for meg som for de fleste nordmenn. Den daglige rundturen i hagen hvor jeg ser på alt som har skjedd med plantene siden sist er en av flere hverdagslige høydepunktopplevelser. Naturen byr på et utall av former, farger og gode ideer til bilder, i tillegg til at det er deilig med en daglig dose skjønnhet. Motlyset på erteblomstknoppen på bildet over gjør at mange fine detaljer som ellers ikke er så lett å få øye på plutselig trer frem og gjør at blomsten trer frem for oss på en ny måte. |
M A R I T S A X E G A A R D
Please enter your name if you want to be notified when there is a new blog post.
Information about my workshops here. See my paintings, drawings, etchings and watercolors here.
All
May 2016
See more pictures from last years workshop here
See my fineart photography here.
"Fine works of art never age, because they are marked by genuine feeling. The language of the passions, the impulses of the heart, are always the same."
Delacroix |